Da profeten og dommeren Debora hadde vunnet en overnaturlig seier over kananeerkongen som i 20 år hadde undertrykt folket, kritiserte hun kraftig de stammene som "rådslo lenge ved bekkene", "holdt seg i ro på den andre siden av Jordan", som "drygde ved skipene" og de som "holdt seg ved vikene", mens andre "satte livet på spill på høydene der striden stod" (Dommerboken kapittel 5). Hun kritiserte passiviteten og etterlyste engasjement og handling mot urettferdigheten.
I flaumen av triste historier med vinkling utfrå vaksne sine behov og ønskar om barn, og som vi så lett identifiserar oss med og synes synd i, er det vanskeleg å få fram barneperspektivet. Eg har freista gjere det gjentatte gongar, men opplever " å tale for døve øyrer". SÅ kanskje kan eg lykkast bedre ved å oppmode stortingspolitikarane om følgande; Tenk grundig igjennom din eigen barndom og oppvekst. Still deg sjøl dette spørsmålet; kven av mine foreldre ville eg verkeleg ha vore forutan?
Der er mye likt imellom det som foregår med nebb og klør i ett hønsehus og oss vanlige folk på to bein noen ganger , setter en det sammen kan man få gitt ett hakk, og sagt en sannhet samtidig